Jeg har en datter i Afrika

I dypet av din sjel bor det fortellinger så vide og så store at for å reise dit må du ha med deg kompass. Du må lære å navigere inn i din sjels historie. Slik vil du kunne åpne opp for hemmeligheter som finnes på innsiden.

Historien jeg skal fortelle dere har formet min sjel. Den har etterlatt linjer i mitt hjerte. De ble skapt av hendelser i en tid bortenfor min egen, men likevel så nær.

Av og til reiser jeg dit. Da skriver jeg til hjertet gråter og til minnene om hva Afrika gav vekkes til live igjen.

Jeg var 22 år gammel da jeg dro dit første gang. Den sorte kofferten var så full at jeg måtte bære noen av klærne med meg i plastposer ombord i flyet.

Jeg fløy til «Søppelbyen» – Conakry i Guinea, landet som rommet verdens nest største flyktningleir. Der møtte jeg en mann like karismatisk som kontinentet han var født på. Og han kalte meg sin hvite prinsesse.

Han var en stormfull mann. Hans fortid var så annerledes enn min, så var også hans storm.

Han hadde flyktet fra hjemlandet sitt, Liberia.

Jeg kunne ikke stilne stormen inni ham. Noen ganger kunne den vare i dagevis, andre ganger forsvant den like raskt som den kom.

Måten han gikk på var storm.
Måten han lo på.
Men han snakket med kjærlighet.
Han bar en visdom så dyp at jeg av og til lurte på hvor det kom fra.

Men det var dager da han var som en tyfon, og da ble jeg redd.
Det dukket opp noe ukjent på de stormfulle dagene.

Han ble min kjæreste. Afrika ble mitt hjem. Men jeg ble aldri helt en av dem. Hvor mye jeg enn prøvde var jeg en besøkende. En norsk kvinne. En hjelpearbeider som stupte inn i en verden så ulik min egen. Det var som å reise inn i en annen dimensjon. Og det var dager jeg ikke kunne fatte at vi bodde på samme planet.

Han trodde ikke jeg hadde ryggraden deres, men stilken til en blomst.

«Du er så skjør», sa han. «Alle dine tårer vil en gang gjemme seg i Saharas sand.»

Han hadde en datter, Mariama. Hun bar en styrke så stor at hun overlevde de første årene med forsømmelse, underernæring og tropesykdom. Etter at hun overlevde den fryktsomme sykdommen tyfoidfeber som 21⁄2-åring, erkjente han å være hennes biologiske far. En sen natt banket den unge moren på min dør. Hun ba meg om å ivareta hennes datter. Ryktene spredde seg i landsbyen. Alle sa det var den hvite kvinnen som hadde reddet henne.

Vi bodde i et lite murhus med gitter foran vinduene. Kakerlakker og mus sprang over gulvet. Verdisakene hadde vi innelåst i en tønne med kjetting. Vi trengte ikke mye. Livet gav oss det vi behøvde.

På de mørkeste dagene brølte han til meg: «Ditt folk har frarøvet oss afrikanere rikdom og nå vil dere redde oss? En dag vil du forstå, hvite prinsesse. Vi trenger ikke dere til å hjelpe oss. Vi trenger dere til å forstå at verden også tilhører oss.»

Hadde han rett? Var noe av urettferdigheten i verden min feil?

Tross elendigheten som utspilte seg i mitt nye hjemland, fantes det en varme jeg sjelden hadde sett før. Afrikas sol var like oransje som kreativiteten som blomstret på kontinentet.

Mørket var like svart som historiene som tidligere har utspilt seg her. Lidelsen har vært så stor at hundene tok til gaten om natten og ulte ut mot den stjerneklare himmelen. «De er stemmen til de stemmeløse som har gått bort», sa folk.

Bilene ble sett på som skrot vesten ikke ville ha. Mellom knuste vinduer og avflasset lakk, var utsiden ofte dekorert med visdomsord og påminnelser om at Gud er god. «Vi må ha lit til Ham», stod det. En gang jeg forøkte å ta på meg bilbelte, hang en sort stripe igjen på den hvite blusen jeg hadde pyntet meg med.

Men bilene gjorde god nytte for seg. Og når det var mye trafikk ropte gateselgerne gjennom vinduene: «Batterier! Armbånd! Undertøy!» Det var alltid noe nytt til salgs, og bilturer krevde en høy dose tålmodighet. En gang havnet vi i en taxi hvor sjåføren skulle rekke sitt eget bryllup om en time, og vi ble sittende tre timer i kø. Han smilte, og vi ønsket ham lykke til.

Maten var like sterk som afrikanerne selv. En brennende flamme av kraft. Den reddet meg gjennom utallige infeksjoner, og jeg følte meg levende på en måte jeg ikke hadde kjent før. Stanken fra søppelet som ingen visste hvor de skulle gjøre av, lå like ved de mektige bølgene som skyllet innover land. Palmebladene vaiet i vinden.

En liten mann satt og solgte kokosnøtter ved siden en kvinne som solgte små plastikkposer med drikkevann. Vannet var forurenset, men hva betydde det når heten tok deg og kroppen skrek?

Det var alltid så mye lyd at stillheten ble urolig. Men syrissene stilnet den. Hundene gjorde det ikke. Pistolen hang løst på ryggen til soldatene som av og til hilste innom huset hvor vi bodde. Hønene sprang rundt beina våre. De ble mine venner, til han sa det var på tide at de ble til mat. Trommene og musikken vitnet alltid om at dette kontinentet bar på noe mystisk. Noe man ikke kunne finne noen andre steder på jord.

Hver morgen stod det en bøtte klar med vann på det bittelille badet med hull i gulvet. Jeg våknet med Mariama i min arm. Og ute i stuen satt det flere folk. De ventet på den hvite kvinnen og lurte på om jeg hadde noe ekstra mat til dem i dag.

Mariama var like levende som Afrika selv, der hun sprang rundt i sin gule Hello Kitty-kjole som jeg hadde kjøpt til henne på markedet. Vi var uadskillelige.

Han kunne forlate huset i dagevis. Av og til lurte jeg på om han var sjalu på vårt forhold. Jeg visste aldri om han våknet med en tyfon. Og jeg fant stadig ting, bilder og brev fra andre kvinner. Han var en god mann, men krigen hadde skadet han, og det fantes ingen psykologer som kunne gi ham hjelp. «Det finnes ingen psykologer her. De er hvor dere bor», sa han.

Jeg var i den tro at jeg kanskje kunne redde ham, at en dag ville traumene slutte å plage hans sjel. Men forholdet vårt tok slutt. Og jeg kunne ikke, ville ikke forlate Mariama.

Og syv dager før det ville gått fire år siden jeg ankom Guinea for første gang hendte det ufattelige. Det som fortsatt kan prege drømmene mine den dag i dag.

Jeg ble tvunget på flukt, forfulgt av kriminelle fordi jeg hadde avslørt korrupsjon på det ene hjelpeprosjektet jeg jobbet for.

Jeg trodde jeg skulle reise hjem for en kort stund, men lite ante jeg at det skulle bli for alltid. Hadde noen sagt det til meg, ville jeg klamret meg til jorden inntil jeg visste Mariama fikk bli med.

Ennå føles det som det var i går. Hadde han rett? Ville mine tårer en gang blande seg i Saharas sand?

Det jeg vet er at jeg har grått nok til å fylle en hel elv. Og jeg har lært at: har du først reist til dette kontinentet, vil du aldri noen gang bli den samme.

Flere var samlet for å ta farvel med meg den dagen jeg dro. Og jeg kommer aldri til å glemme de siste ordene hans, eller øynene hennes.

«Hver dag vil jeg fortelle din datter om deg. Du er en av oss nå. For alltid. Til vi ses igjen.»

2020

Jeg sitter innpakket i et ullteppe og ser utover den grønne enga foran huset vårt. To okser forsyner seg av gresset i den kjølige grå luften.

Det er så stille. Men jeg hører stemmene fra mine to herlige sønner som prater med pappaen sin.

Fortsatt kan jeg kjenne de intense luktene av brent kull som svir i neseborene. Den kraftfulle smaken av chili mot tunga. Vennene mine som danser ute i den mørke natten. Berøringen av hennes silkemyke hånd i min.

Det er snart 18 år siden nå. Hun kaller meg fortsatt for mamma. Og Julian og Nathaniel for sine brødre.

Jeg har akkurat gått tur i nabolaget sammen med henne via videocall. Hun spurte hvor alle menneskene var. Jeg fortalte at de er hjemme i husene sine. At hos oss har høsten kommet. Men hun vet ikke hva høst er.

Jeg minner henne alltid på hvor heldig hun er som lever under den glødende solen i Afrika hvor menneskene alltid smiler. Da ler hun og innrømmer at det er sant.

Men hun vil bort. Til meg. Til sin langtbortemamma som hun til brakte de første årene av sitt liv med. Og hun vil til tiden min. Der hvor hun tror alt er så mye bedre. Og jeg oppmuntrer henne til å gripe livet hun har i dag. På det stedet hun kommer fra.

Vi vet begge at alt for mange regler og urettferdighet i verden legger hindringer for alle de planene hun og jeg har for hennes liv. Men vi vet også at i håpet er alt mulig, og at heller ingen drøm er for stor for henne.

Og så fortsetter vi å reise til hverandre i våre drømmer. Og å gå tur sammen under månen om kvelden. Vi prater, ler og gråter.

Et helt kontinent, et helt hav og mange tusen mil skiller oss. Men likevel er hun ikke lenger unna enn at jeg for alltid vil gjøre det jeg kan for å beskytte hennes liv.

Fordi jeg har en datter i Afrika ...